fredag 27. februar 2009

Ian McEwan



Jeg har aldri fått helt dreis på McEwan. Unntaket er Sementhagen. Den ga en sterk leseopplevelse som virkelig gjorde inntrykk.

Boken handler om fire søsken i en arbeiderklassefamilie i England. Fortelleren er Jack på 15 år - som i tillegg til å stri med pubertet og hormoner, opplever å bli foreldreløs. Det er en sterk historie, barna fortsetter å leve som før, med sin døde mor i huset.

En annen fulltreffer for meg var Ved Chesil Beach. Den handler om et nygift par som reiser på bryllupsreise. De forblir kun nygifte - forventningene til hva eksteskapet skal være dreper ekteskapet før de får gått skikkeilg inn i det.

Begge bøkene er stille - med mye uro under overflaten. De er på en måte illevarslende, leseren forstår hvordan det går men kan naturlig nok ikke gripe inn. Men behovet for å gripe inn vokser etter hvert som man leser.

Begge bøkene anbefales!

God bok!

torsdag 26. februar 2009

Samtiden nummer 5

Siste Samtiden landet i postkassen i går. Det handler om kapitalisme og ulike bidragsytere kommer med sine synspunkter. Både venstre og høyresiden får taletid. Høyre-siden er representert av Kristin Clemet. Hun har tidligere klaget over at alt som skrives i Norge er venstrevridd, men jeg syntes hun har fått mye taletid de siste årene. Både i Morgenbladet og i Samtiden.

Artiklene var informative nok, men jeg syntes dette nummeret var litt kjedelig. Ideologiske artikler blir gjerne det, det blir litt lite spenst over det. Catrine Sandes er en utmerket redaktør, men jeg syntes at numrene har variert veldig mye med hun som ansvarlig. Det var litt mer fres over Hans Olav Åmås, spør du meg. Han klarte å sette ting på dagsordenen på en sånn måte at det ga gjenklang i offentligheten. Men jeg får finlese litt, det kan hende jeg klarer å presse litt xtra ut av sitronen.

I tillegg til en overdose ideologi, var det en fotoserie fra Gaza. Det er ufattelige lidelser som vises i bildene. Jeg forstår ikke at vi ikke bare gjøre rent bord, går inn - bygger opp igjen Gaza, presser Israel i kne og får bort både muren og alle de andre overgrepene. Og jeg forstår ikke hvorfor Sandnes prioriterer en diskusjon om kapitalisme: det burde være tid for et fyldig nummer om menneskerettigheter og folkeretten. Mine forventninger til Samtiden er at det er et politisk aktuelt tidsskrift som evner å sette dagsorden. Og for å være ærlig er jeg litt mettet av både høyre- og venstresidens retorikk om penger og fordeling i verdens rikeste land. Men - så lenge vi ikke betrakter oss som en del av verden, men verdens navle kan vi kanskje ikke forvente de helt grunnleggende diskusjonene om menneskeverd og menneskerettigheter.

onsdag 25. februar 2009

Isslottet - Tarjei Vesaas


I løpet av min korte blogg-karriere har det blitt helt klart for meg at det er mange som har et sterkt forhold til denne boken. Nå har jeg lest den, og har ingen plausibel forklaring på hvorfor jeg ikke har lest denne tidligere.
Siss og Unn er 11 år. De er helt forskjellige, men føler en ekstrem tiltrekning mot hverandre. De får et møte alene før Unn går seg vill i Is-slottet og dør. Fra å være livlig og utadvendt blir Siss innesluttet og trist. Siss "blir" Unn.
Boken bygger på mye symbolikk, som feks da Siss går til Unn om kvelden. Hun er ikke redd, tolker lyder positivt og går med faste skritt. På veien hjem løper hun, redd for mørket og alle lydene. Når Siss er hos Unn ber Unn om at de skal kle av seg. Naken står de foran hverandre og Unn spør Siss om hun kan se det. Hva det er vites ikke - og det blir hengende åpent for oss som lesere om Unn kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Det lesbiske temaet - som jeg leser inn i boken på lik linje med boken om Siss og Unn er sterkt nærværende.
Sammenlignet med Siss og Unn er bøkene veldig ulike. Bråtvedt skriver ikke som Vesaas, og hun får heller ikke til den samme symbolske dimensjonen. Til tross for at Bråtvedt bygger videre på Vesaas' historie er det lite som hekter de to bøkene sammen. I Bråtvedts versjon lever Unn til hun blir ung kvinne, hos Vesaas dør Unn før forholdet mellom de to får en felles historie. Vesaas beskriver et møte (et eksistensielt møte som forandrer begge jentenes liv, en Bollnowsk tilnærming til møtebegrepet), mens Bråtvedt skriver om to jenters historie. Til tross for dette er det de samme jentene man leser om - men Bråtvedts tolkning kan nok virke litt "forstyrrende" for noen Is-slottet lesere.
Siss og Unn ga en fin leseopplevelse. Is-slottet er en rystende, eksistensiell og kraftfull leseopplevelse, for meg en av de helt sjeldne. Det er en bok som treffer leseren i magen, den har eksistensielle spørsmål som ikke besvares, og den er uendelig trist.
Takk til Aina og Lille Søster for anbefalingene!!
Anbefales!
God bok!!

mandag 23. februar 2009

Regn over Arlington Park - Rachel Cusk


Denne boken er ikke en bok jeg anbefaler, med unntak av som strandlektyre, eller som en bok å slenge i vesken hvis man skal busse eller toge. Men - jeg syntes det er interessant å sammenligne bøker om kvinners utfordringer i dag - sammenlignet med hvordan for eksempel Ebba Haslund, som jeg skrev om i forrige bloggpost, beskriver kvinners utfordringer for 30 år siden.
Arlington Park - ja, hva skal jeg si om den? Det handler om kvinner som bor og mistrives i suburbia utenfor London. Utrolig klam og litt kjedelig bok, som fikk tildels svært gode kritikker. Beats me. Men som sagt, begynn med Haslund, Bare et lite sammenbrudd og hopp over til denne. Det setter tingene litt i perspektiv :-)

søndag 22. februar 2009

Ebba Haslund



Som ung jente hadde jeg noen litterære heltinner. Ebba Haslund var en av disse. Da jeg som 20 åring leste Døgnfluens lengsel leste jeg denne som en av de virkelig betydningsfulle politiske bøkene om norske kvinners virkelighet. Ung og glødende raste jeg videre gjennom nesten hele forfatterskapet til Ebba Haslund. Merkelig nok var det Bare et lite sammenbrudd som ble favoritten.

Bare et lite sammenbrudd handler om Lillemor som forbereder sin 50 års bursdag. Hun er gift med direktør Harald Berge, og har nylig gjennomført hans 50 års dag med klasse og stil. Lillemor er hjemmeværende, mor til tre og en pliktoppfyllende kvinne. Hun ser frem til å bli feiret når hun selv fyller år - og trenger den anerkjennelsen hun så sårt forventer fra familien når hun selv har dag. Harald Berge har blitt hyllet som en stor leder, forretningsmann og for sin politiske innsats. Lillemor har, som den perfekte kone og mor, sørget for at dagen hans blir perfekt. Alt er planlagt - selv den minste detalj. Når hennes egen dag kommer viser det seg at ingenting er planlagt, ingenting er forberedt og ingen syntes å bry seg. Dette fører til en dyp fortvilelse hos Lillemor, en fortvilelse som fører til en personlig krise som omtales som bare et lite sammenbrudd.

Bare et lite sammenbrudd er ikke en typisk feministisk bok fra 70-tallet. Det er heller en stille bok om holdninger til kvinner som Lillemor. Alle disse kvinnene som i alle år var der for andre, men som ikke fikk den respekten, den kjærligheten og den anerkjennelse som de dypest sett ønsket og trengte. Det er en trist og sår bok om resignasjon og selverkjennelse.

Gjensynet med Lillemor i Sekskanten (2007) 20 år senere var hjertelig og etterlengtet for mitt vedkommende. I årene etter det første møtet med henne har jeg tenkt på Lillemor med jevne mellom rom. Jeg har møtt en del kvinner som hun, kvinner som ikke ble tatt på alvor fordi de "kun" var hjemmeværende og ikke stod på barrikadene for seg selv. I Sekskanten møter vi en aldrende Lillemor. Handlingen skjer i løpet av en sensommerdag, og vi møter igjen Lillemors barn og venninnene i "syklubben" Sekskanten. Harald er død, barna er voksne og Lillemor ser tilbake på livet sitt med et strammere og mer skrått blikk enn da hun stod midt i det.

Bare et lite sammenbrudd er en bok fra en fjern fortid da holdninger til kvinner var veldig anerledes enn i dag. Men den er fremdeles aktuell. Denne aktualiteten forsterkes i det fine portrettet av Lillemor i Sekskanten. Bøkene er en del av den norske kulturarven og beskriver ikke bare kvinnen, men også den kulturen som familien representerte og fremdeles representerer. Det er nydelige bøker som fortjener mange lesere!

Anbefales!!

God bok!

tirsdag 17. februar 2009

Fire dage i marts - Jens Christian Grøndahl

Jeg er en svoren fan av Grøndahl. Alle bøkene hans er ikke like gode, men jeg hadde håpet at denne falt ned på riktig side. Fire dage i marts handler om den vellykkede arkitekten Irene Dreyer. Hun er skilt og befinner seg i Stockholm med jobben, da politiet ringer fra København. Hennes 15 år gamle sønn, Jonas, er annholdt av politiet for å ha sparket og slått en muslimsk gutt. De påfølgende fire dagene er turbulente for Irene Dreyer, og hun går inn i en eksistensiell stemning. Dette fører til et "oppgjør" med seg selv og de valgene hun har tatt så langt i livet.

Settingen er som følger: Irene Dreyer var lykkelig gift med sin Anders, og de hadde et godt liv som småbarnsforeldre for lille Jonas. Da sønnen er 7 år treffer Irene en 20 år eldre, gift mann, som hun innleder et forhold til. Den eneste forklaringen på dette valget er at elskeren, Frank, er dynamitt i sengen. Så fyrrig er denne Frank at Irene Dreyer rømmer fra mann og barn, med de traumene det medfører for Jonas og Anders. Vi møter Irene Dreyer 8 år senere - Anders er gift og har to barn i Sverige, Jonas har et svært dårlig forhold til sin mor, og Irene Dreyer har et komplisert forhold til alle hun omgås. Fremdeles er hun elskerinnen til Frank.

Vel. Dette er en bok fylt til randen av ekstremt selvopptatte, usikre, egoistiske og infantile personer. Irene Dreyers mor, bestemor, far, elsker, sønn (han er tilgitt - tenåringer har det fælt), og selvsagt den superegoistiske Irene Dreyer herself. Jeg leser denne boken som en slags politisk korrekt kritikk av foreldrerollen/voksenrollen - særlig mødrene - i dagens akk så sammensatte samfunn. Men Grøndahl makter ikke prosjektet, karakterene blir karikaturer, linjene i boken blir altfor tydelige, mye blir forutsigbart på en banal og nesten pompøs måte. På slutten av boken blir Irene Dreyer offer for den muslimske guttens brødre og venners vrede - og teksten kores nesten av Siw Jensen i bakgrunnen. Uff og akk.

Omslaget på boken er en katastrofe: bildet av kvinnen i den grusomme blusekjolen gir ingen assosiasjoner til den Irene Dreyer som beskrives i boken.

Det skal sies at en dårlig Grøndahl ikke er det samme som en dårlig bok. Sammenlignet med de andre jeg har lest ble dette ingen høydare - men har du ikke lest Grøndahl tidligere skal du ikke ha betenkligheter med å lese denne. Jeg ser at dette virker selvmotsigende, men slik er det. For meg falt boken ned på feil side, men jeg er fremdeles stor fan av Grøndahl. Derfor: anbefales.

God bok!

fredag 13. februar 2009

Vinterferie



Det er like deilig hver gang. Ferie. Ingen vekkerklokke. Lange dager med familien. Skiturer, nybakte brød, hjemmelaget varm kakao med krem, kinasjakk og Ludo, sene kvelder foran peisen - med rødvin og en god bok. Og ingen nett-tilgang.

Bilen er pakket til randen med mat, vin og gode bøker, solen skinner, det glitrer som diamanter i snøen - livet kan ikke bli bedre!


Ha en fin uke!!

torsdag 12. februar 2009

Drømmen om Europa - Rune Eraker


I morgen åpner utstillingen Drømmen om Europa. Det er fotografen Rune Eraker som stiller ut bilder i Nobels fredssenter lokaler på Rådhusplassen i Oslo.
Eraker lar oss møte mennesker mellom 13 og 30 år fra Algerie, Cuba, Marokko, Norge, Romania, Tyrkia, Uganda og Zambia. Felles for disse menneskene er at de alle sammen ser sin fremtid og sitt liv i forhold til en drøm om Europa.
Bildene i denne utstillingen skiller seg fra tidligere bildere av Eraker ved at de denne gangen ikke er like "brutale" - i betydningen at dette er historier om mennesker som drømmer, og har håp om et bedre liv ett annet sted enn der de befinner seg. Bildene har en sårhet over seg. Eraker sier selv:
Drømmen om Europa er et forsøk på å se vår virkelighet fra et annet ståsted. Fra ståstedet til unge mennesker som står utenfor og som drømmer om noe annet enn det de har"
Bente Erichsen, direktør for Nobels Fredssenter sier om Eraker:
Rune Eraker er en fotokunstner som opererer i spenningsfeltet mellom kunst og politikk, og ofte er politiske situasjoner eller strømninger drivkraften i hans arbeid. Så også i drømmen om Europa.
Det er en flott utstilling, noen vil kjenne igjen noen av historiene fra Dagbladets Magasinet, der Eraker har vært bidragsyter.
Utstillingen gjør et sterkt inntrykk, og den gir gode perspektiver på situasjoner som ofte omtales nedlatende og mangel på empati i media. Og blant politikere. Den peker på mangelen av grunnleggende menneskerettigheter i en rekke land.
Bildeserien fra Marokka tar oss rett inn i virkeligheten til Laila i Gullfisken, bloggomtalen kan du lese her.
Er det en utstiling du bør få med deg i år, så er det denne. Linken til Nobels Fredssenter finner du her. I tillegg til utstillingen foreligger bildene og historiene i bokform.
Anbefales!!
BIlde lastet ned fra Nobel fredssenter sine nettsider

onsdag 11. februar 2009

Universitetsbiblioteket i Oslo


Det er ikke kun i København de har en sort diamant av et bibliotek. Biblioteket for humaniora og samfunnsvitenskap på Blindern campus kan absolutt settes i samme klasse.
Biblioteksbygget heter Georg Sverdrups hus, oppkalt etter den første universitetsbibliotekaren og stifter av universitetsbiblioteket i Oslo (han jobbet på biblioteket fra 1813 til 1845).
Georg Sverdrups hus er tegnet av arkitekt Telje Torp- Aasen og sto ferdig i 1998.
Biblioteket på Blindern har ikke mindre enn 2.6 millioner (!!) titler. En halv million av disse står i publikumslokalene, resten står i magasiner i kjelleren. Biblioteket er en viktig aktør i arbeidet med å styrke studentenes informasjonskompetanse.
I Georg Sverdrups hus er det i tillegg til biblioteket, grupperom som brukes til undervisning, kantine og en kaffebar. Det er et populært møtested på Blindern, både for ansatte og studenter. Ca 2500 utlån pr dag forteller sitt.
Er du i Oslo og enda ikke har besøkt dette fantastiske bygget - se det som et hull i din almenndannelse. Som fort lar seg tette. For de som ikke bor i hovedstaden, men tar små visitter - hele Blindern Campus er verdt et besøk!

tirsdag 10. februar 2009

Forhekset af Foucault - Patricia Duncker


Dette er en bok man som leser blir "forhekset" av. Jeg klarte ikke å stoppe da jeg først hadde startet. To meget sene kvelder i ren henrykkelse. Dette er moro lesning.
Historien er komplett usannsynlig. Og ubetalelig morsom lesning. Jeg er svak for Foucault, og var i utgangspunktet litt skeptisk til å lese om han i romanform. Men det var ingen fare - han er kun en bi-person, og det meste av det som står skrevet om han (i faglig betydning) kan enten ignoreres (for de skeptiske) eller tas for god fisk. Dette er en roman - og alt er fiksjon.
Boken handler om den unge lovende litteraturstipendiaten som skriver en avhandling om Paul Michel. Michel er en fransk, homofil forfatter som skrev obskøne bøker, levde på kanten av det sosiale og som endte opp på galehus i Frankrike. Den unge lovende forelsker seg i en medstipendiat, Germanisten som skriver om Schiller. Hun proklamerer at en forsker skal forelske seg lidenskaplig i sitt studieobjekt. Hvis ikke blir det ingen god forskning.
Den unge stipendiaten bestemmer seg for å finne sin litterære helt og reiser fra Cambridge til Paris. Jakten har startet og scenene fra biblioteket er ubetalelige. Kjipe, skeptiske, autoritære og på toppen av det hele: franske, bibliotekarer. Vår unge venn finner til slutt Paul Michel - og fra nå av tar det bokstavelig talt helt av.
Jeg har kost meg "glugg ihjel"! Beskrivelsen av stipendiattilværelsen, den overbærende veilederen som overhodet ikke gjør det han skal gjøre - han veileder i hvert fall ikke. Studietilværelsen, forelskelsen(e), all røykingen - jeg savner det gode 80-tallet da vi røykte, leste og diskuterte og trodde på det vi var og gjorde - beskrivelsene av Frankrike, alt dette gjorde det vel verdt å lese boken. Til tross for helt usannsynnlige sammenhenger og "komplott". Jepp - dette fungerer som bare det.
Boken er ikke i norsk oversettelse, jeg bestilte den danske på Tanum Bok. Kunne like gjerne bestilt den engelske utgaven, men skulle bestille andre danske bøker, så da gikk denne i samme bunken.
Anbefales!!
God bok!!

mandag 9. februar 2009

Mammut 2009

Endelig er den her - Mammutkatalogen. Jeg syntes ikke utvalget var så bra i år, men her er min liste:

Andvake Jon Fosse
Bokelskere går aldri til sengs alene Jørn Roeim
En historie om lesning Alberto Manguel
Funksjonalismens boliger Wenche Findal
På sporet av Bergen Gunnar Staalesen


Fra listen anbefaler jeg sterkt
De magiske tankers år av Joan Didion. For bloggomtale, se her
Hässelby av Johan Harstad. Bloggomtale her
Hjulskift av Vigdis Hjorth. Bloggomtale her
En liten historie om lengsel av Jens Johannson
Gjestene av Merethe Lindstrøm
Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna
Utvalgte emner i katastrofefysikk av Marisha Pessl
Q og A av Vikas Swarup. Bloggomtale her
Ingen er alene av Mattis Øybø. Bloggomtale her
og
Kjære Voltaire av Margit Walsøe. Bloggomtale her

søndag 8. februar 2009

Travelt

Det er en litt i overkant travel hverdag for tiden, men i går kom det to etterlengtede titler i posten. Det er Jens Christian Grøndahl Fire dager i marts og Patricia Duncker Forhekset af Foucault. Jeg tar en litt rolig uke på bloggfronten, men kommer tilbake så snart jeg har lest disse. Uken settes av til skriving og lesing av hermenutikkens "mestere", Gadamer og Ricoeur. Etter det kan livet igjen gå sin gang, med blogging, kokkelering på kjøkkenet, skiturer og alt det som gjør livet verdt å leve. Men litt lesing på sengen skal det settes av tid til - hvis ikke risikerer jeg å falle ned i en dyp eksistensiell krise - blir for traurig å kun leve i dette livet. Lesingen er den beste eskapisme som kan foreskrives.

fredag 6. februar 2009

Siss og Unn - Inger Bråtveit


Siss og Unn er ingen lystig bok. Den handler om to unge jenter - jeg tror det meste av handlingen foregår når de er 14 - og deres forhold til seg selv, til hverandre og til mødrene.
Siss og Unn er to veldig ulike jenter som utvikler et intenst, men lite kommunativt forhold. Det er seksuelle undertoner i vennskapet, men det leses mellom linjene og har både en dominerende og en ikke-dominerende plass i historien. Dominerende i den betydning at de er veldig trukket mot hverandre. Ikke-dominerende fordi det seksuelle ikke har noen stor plass i fortellingen.
Det som er de sterke linjene i boken, linjer som forsterkes hele tiden, er de to jentenes forhold til sine mødre. Felles for Siss og Unn er mangelen på fedre. Unn's far har reist sin vei, mens Siss sin far er der - men uten å være til stede. Dette preger først og fremst mødrene, og gjennom disse preges døtrene.
Bråtveit har klart å tegne et bilde av to unge jenter, på kanten til å bli unge kvinner, som gjentar sine mødres løsningsmønstre. Unn's mor faller sammen da faren reiser. Hun forvandles fra å være en sterk, fornøyd kvinne til å bli en kvinne hvis mening i livet er revet bort. Hun kommuniserer ikke med Unn, hun trekker seg bort og inn i seg selv. Unn velger den samme strategien, det er så mye hun vil si, men det kommer ikke ut. Hun formilder noe av det hun stenger inne med leserne, i form av skolestiler som aldri blir levert til læreren.
Siss sin mor er av den mer positive og sterke typen. Familien har flyttet fra en forstad i Stockholm til dette lille stedet på vestlandet på grunn av farens jobb. Han pendler 7-8 mil hver vei hver dag - og er utslitt når han kommer hjem. Kommunikasjonen blir deretter. Moren til Siss er ensom, men hun forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun sminker seg, holder huset rent og pent, lever for sin datter og er en plettfri husmor. Siss er også slik. Hennes motto er at hvis man gir seg en gang, ja da er det lettere å gi seg neste gang også. Så hun kjører på, både på trening og på skolen.
Når jentene blir eldre skilles de for noen år. Siss reiser til Stockholm for å studere. Unn reiser til Bergen. De møtes igjen ved en anledning, og det avgjør den videre veien for dem begge. Og veien er den samme som mødrene i sin tid valgte da de sto overfor sine egen utfordringer og veiskiller.
Boken er en "stille" tekst. Den uttrykker ingen glede, kun et sterkt bilde av det indre fengselet som skapes når viljen til kommunikasjon ikke er der. Følelser som blir for vanskelige å håndtere omformes til nagende uro. Konsekvensene blir vidtrekkende.
Anbefales! God bok!

onsdag 4. februar 2009

Nærhetspris


Jeg har fått en pris av KariE og det ble jeg veldig glad for!! Nå sender jeg den tilbake til KariE og til noen andre blogger som jeg gleder meg til å lese hver dag når jeg logger meg inn.
Disse er:
sist, men ikke minst, til Cecilie på Lekkermunn, verdens beste matblogg.
Dette er noen av de bloggerne jeg besøker hver dag - og som jeg regner som min lille "bloggfamilie".

Gutten i den stripete pyjamasen - John Boyne


I går leste jeg den ganske så mye omtalte Gutten i den stripete pyjamasen. Jeg har kjøpt den til min sønn, men tenkte det kunne være ok å lese den selv - dette er en bok som unge lesere kan ha godt av å diskutere etter å ha lest den. Tenkte jeg.
.
Dette er en bok for unge lesere. Den tar noen åpenbare lettvinte løsninger, og banaliserer til en viss grad et veldig alvorlig tema: jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Men det er mulig at dette er en god inngang til et alvorlig tema - jeg kan tenke meg at unge lesere vil ha vanskelig med å glemme denne boken etter å ha lest den.
.
Historien er om unge Bruno på 9 år. Han bor i Berlin og har det trygt og godt. Så kommer "Røveren" på besøk til faren som er kommandant i Hitlers militære. Røveren er altså føreren. Røverens besøk resulterer i at familien må flytte (faren får opprykk) - det viser seg senere at de har flyttet til Polen. Bruno vet ikke at han har flyttet til Polen, og han vet ingenting om de grusomhetene faren er en del av.
.
Vel - når de kommer frem viser det seg at de bor tett ved en stor fangeleir. Bruno tror stedet heter Alt -trist, fordi det er så trist der. Men den riktige betegnelsen er Auswitch. Jeg likte dette fortellergrepet - det viser hvordan barn tolker og ikke ser de store sammenhengene som voksne handler i. Røveren og Alt-trist. Føreren og Auswitch.
.
Bruno kjeder seg i sitt nye hjem, og etter en tid begynner han å utforske omgivelsene. Han går langs piggtrådgjerdet på fangeleiren, og et stykke avgårde treffer han Shmuel. En gutt i stripete pyjamas. Han er akkurat like gammel som Bruno og de to guttene utvikler et spesielt vennskap. Spesielt både fordi de "treffer" hverandre mentalt - de liker hverandre. Men i tillegg spesielt fordi et stort, høyt piggtrådgjerde som adskiller de to.
.
Da jeg hadde lest boken i går visste jeg ikke helt hva jeg skulle tenke om den videre handlingen. Men i dag har det gradvis seget innpå meg. Dette er en god bok. Det er en god historie i den forstand at den viser at det som skiller mellom knekt og herre, mellom slave og mester, kun er ytre betingelser og tilfeldigheter. Jeg har ikke tenkt å røpe hva som skjer med Bruno, men kan si så meget som at han og Shmuel "smelter" sammen og ingenting skiller de to guttene fra hverandre. Og boken gir sterke assosiasjoner til julehistorien der mannen banker på døren, men får ikke komme inn. Da det endelig åpnes viser det seg at mannen banket på fordi han ville hjelpe den lille datteren i huset. De som ikke ville åpne finner mannen frosset i hjel - med datteren død i armene (hvilke historie er dette - kan noen hjelpe meg??)
.
Det er altså sterke saker. Og det er skrevet i en enkel form. Jeg kommer ikke til å se filmatisering - den tror jeg lett kan bli for intens. Men boken - den anbefaler jeg varmt. Den gir vondt i magen og mye ettertanke. Men så er det akkurat det en god bok skal gjøre.
.
God bok
Forfatterens hjemmeside finner du her

tirsdag 3. februar 2009

Din stund på jorden - Vilhelm Moberg

Jeg har nettopp avsluttet boken Din stund på jorden av svenske Vilhelm Moberg. Han er kanskje mest kjent i Norge for i tillegg til å ha skrevet denne, å ha skrevet Utvandrerne, Innvandrerne og Nybuggerne.

Din stund på jorden handler om Albert Carlson på 64 år. Han er svensk, men reiste som ung til USA. Nå sitter han i en liten by ved havet i California - Laguna Beach - og tenker tilbake på sin stund på jorden.

Albert er skilt to ganger, har to sønner som han har lite eller ingen kontakt med, og er en ensom mann. Samme tema som Hvermann av Philip Roth. Jeg fikk mange assosiasjoner til den boken da jeg leste denne.

Alberts bror Sigfrid dør da Albert er 14 år. De to brødrene var sterkt knyttet til hverandre, og boken kan leses som en form for samtale mellom Albert i nåtid og hans fortid, spesielt knyttet til Sigfrid. Det er en bok om å vokse opp som bondesønn i et fattig Sverige, og drømmen om et bedre liv i Amerika. I tillegg er det historien om forholdet (eller mangelen på forholdet) mellom en ung gutt og hans foreldre. Og selvsagt, og kanskje det viktigste: en bok om å se seg tilbake etter et langt liv.

Albert sier at man har et fedreland, og at man ikke kan få ett nytt. Til tross for at han aldri retunerer til Sverige, med unntak av noen korte besøk, blir han aldri amerikaner. Det er ikke nødvendigvis Sverige som er avgjørende, men det minnene fra det sterke og nære forholdet mellom brødrene.

Dette er en fin liten bok. Jeg kan ikke forstå hvorfor den kun finnes som bruktbok i Norge, for det er en bok som mange vil ha glede av. Men den står i mange bokhyller, - hvem var vel ikke medlem av Den norske bokklubben på 1970-tallet?

God bok!

mandag 2. februar 2009

Ole-Kristian Oksrød av Jon Øystein Flink



Denne boken har jeg gledet meg til å blogge om!! Men når jeg sitter her og skal gå i gang lurer jeg på hvordan jeg kan formidle denne bokens helt utrolige, fantastiske, morsomme og genuine karakter. Egentlig kunne jeg tenkt meg å appelere til at du, kjære leser, bare stoler på meg og leser boken. Men jeg skal kort argumentere for at dette er en bok som du har noe igjen for å lese.

1. Advarsel: Ole-Kristian Oksrød starter med et meget ubehagelig kapitel - en toalettscene fra Oslo S. Deretter kommer vi inn i det som kan beskrives som hovedhistorien. Første punkt er å komme gjennom kapitel 1 - jeg har hørt om noen som har hoppet av allerede der - stay tuned - keep on reading!

2. Nok en advarsel: Jeg skal ikke si så mye om handlingen - boken er sammensatt, og jeg henviser til en ikke altfor begeistret anmeldelse fra Olaug Nilsen i Prosa. I denne anmeldelsen gis hovedtrekkene i historien.

3 Gode grunner for å lese boken:

- Solstad "tokningen" eller Solstad-sporet

- Selve story'en

- "Kritikken" av akademia (diskusjonen om postmodernismen, helt ubetalelig!!) og ironienom forholdet kultur/intellektuell

Boken er et must for Solstad-lesere. For alle som liker å lese lekende og satirisk litteratur er den en liten skatt. Og det er en vinner som gave til bokelskere. Løp og kjøp!!

God bok!