Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!

Moon Palace - Paul Auster

Paul Auster er mesterlig! Intet mindre. Historien om Marco starter etter moren er kjørt over av en buss, han har flyttet fra sin onkel Victor, og studerer i New York. Alt han eier og har er 26 kasser med bøker etter onkelen, samt noen 100 dollar på en konto. Når Victor dør ramler livet til Marco sammen, og det tar nesten livet av han.

Som vanlig i bøkene til Auster skjer det den ene merkeligere hendelsen etter den andre, og vi får møte Kitty, hr. Effing og Barber. Alle har eventyrlige liv bak seg, og vi blir kjent med personene etter som bøkens handling skrider frem.

Denne boken er bokstavlig talt et eventyr. Sammentreffene er for usannsynlige, tragediene er for voldsomme og personene er for spesielle. I god Auster-stil med andre ord. Det er helt strålende lesing.

Historien er som sagt uendelig trist. Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre, men det er allikevel en bok som oppleves som god og om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall håpefull. På mange måter minner boken meg om Hustvedt's Blindfolded - ensomheten, de merkelige møtene og all tristessen. Dette er en må-lese-bok for Austers fan!

God bok!

Sensurerende innledning på sommeren

Hvert år på denne tiden er jeg sensor for diverse universiteter og høyskoler. Bunkevis med besvarelser, noen kort, noen lange, noen veldig gode, mange greie og en del dårlige. I år er det ekstra mange og arbeidet har tatt ukevis.

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg leser alle disse besvarelsene. Ikke bare faglige - det ligger i sakens natur at det er jobben min, men også refleksjoner rundt dette med å skrive. Ofte lurer jeg på i hvilken grad studentene betrakter det de leverer inn som en tekst, noe som skal leses, forstås og sensureres av et annet menneske. Studentene er under et sterkt press, de har toet sine hender, krysset fingrene for at de skal få sitt favoritt-tema og at ordene bare skal renne ut av hodet, gjennom pennen og ned på papiret.

Jeg leser besvarelsen som en test og et forsøk på en fagtekst. I et tidliger innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse og jeg kan nikk bekreftende til mye av det som står i boken. Spesielt den personlige skrivemåten. Mange eksamenskandidater bruker sitt eget liv eller egne erfaringer for å illustrere eller ramme inn besvarelsen. Det lykkes inni mellom, men som regel blir det litt forstyrrende for meg som sensor. Et eksempel kan være kandidater som skal skrive om oppdragelse og skole og som svarer med en lang fortelling om hvordan de selv opplevde skolen, at de hadde det vanskelig hjemme og at dette gikk ut over skolearbeidet. Andre skriver om sine egen barn, bleieskift, tidsklemme og lignende. De skriver altså ofte om det de er opptatt av i sine daglige liv.Veldig ofte harmonerer det dårlig i en faglig kontekst.

Hver sommer tenker jeg at man burde utvikle ti bud til studenten som skal ta eksamen. Inkludert i disse burde det stått at de skal skrive forståelig. Ofte er besvarelsen så tilgriset av overstrykninger, dårlig håndskrift og rabling at besvarelsen nesten blir uleselig. Det slår meg at det er et paradoks: studenten henger over leseplassen i månedsvis, leser og leser, går på gruppearbeid, kollokvierer og studerer - så, når den viktige dagen kommer blir dette presentert på en måte som ingen andre enn kandidaten selv kan tyde.

En annen ting som er en gjenganger er alle de "flinke, pliktoppfyllende pikene". Dette er jenter som kan alt, de har lest det hele, de forstår oppgaven, de skriver vakkert, svarer på alt. Men de er så pliktoppfyllende at de ikke tør legge inn sin egen stemme, de holder seg konsekvent til pensum og klarer ikke ta det lille steget tilbake som gir rom for sin egen stemme. De får ofte en B fordi det lille ekstra som skal til for å få en A mangler. Jeg krysser fingrene hver gang for at de ber om en begrunnelse for karakteren, slik at de kan få tilbakemelding på det arbeidet de har gjort. Det gjør disse jentene sjeldent.

En og annen gang er det kandidater som skriver glimrende, men som ikke svarer på oppgaven. De skriver til en A, men får kanskje en F. Hadde de bedt om begrunnelse ville de fått visst at de skriver glimrende, men det gjør de ikke. Jeg håper virkelig ikke de tror at de er en F, og at de forstår at de ikke har svart på oppgaven. Så bud to bør være at studenten må lese oppgaveteksten og svare på den.

Besvarelsene er like forskjellige som individene som har skrevet dem. Felles for dem er at de handler om fremtid. Og den fremtiden sitter vi altså og vurderer. Vi gir tilbakemelding, i form av bokstaver, på hvor god studentene er. Jeg vet fra min egen studietid hvor stressende denne situasjonen er, hvor avhengig en er av dagsform og at oppgaven treffer. Noen kandidater blir overrasket over en god karakter. Hele semesteret har de følt at de ikke duger, at de andre kan så mye, snakker så mye, bruker så vanskelige ord og begreper. Så de leser og leser, så tar de eksamen og får en knallkarakter mens name-dropperene gjør det helt middelmådig. Livet er noen ganger rettferdig.

Sensurering er en jobb som gjør meg ydmyk. Det ligger mye arbeid bak hver eneste besvarelse, og det er min oppgave å gi studentene en uhildet og rettferdig karakter. Bokstavkarakterene gir lite informasjon tilbake til studentene, og de aksepterer som regel den dommen de får. Men det er med sensor som med kandidaten, vi kan feil-lese eller misforstå. Derfor håper jeg at de kandidatene som ikke er fornøyd ber oss sensorer om en begrunnelse for karakteren de har fått. Ingenting kommer gratis, og sensor har også jobbet hardt med pensum i sin tid. Og ingen kan skrive uten trening, så det er verdt å be om tilbakemelding på den jobben som er gjort.

Da er det tilbake til bunken. Studentene er ferdig med sitt og har tatt sommerferie, mens sensorene sitter og jobber både morgen og kveld. La det være en trøst for studentene, i tiden de går og venter på dommen.

Ingenting å angre på - Trude Marstein

Dette var heftige saker! Trude Marsteins tekst er lang, dvelende og detaljert. Vi møter Heidi og Vegard, et ektepar med tre små barn. Han er 44, hun er i slutten av 30-årene. De skal på hytten for sommeren, men Heidi utsetter avreisen i et døgn, mens Vegard tar med seg jentene og reiser i forveien. Heidi sier at hun skal jobbe, men i virkeligheten skal hun treffe elskeren sin, Mikkel.

Boka er lang, og i en periode syntes jeg den var for lang. Jeg opplevde midtpartiet som stillestående, men det viste seg at dette partiet var nødvendig. Marstein har en fabelaktig evne til å lodde dypt, på en måte som gjør at vi blir så godt kjent med personene at vi selv kan gjøre våre betraktninger om dem.

Vegard er lærer. Han er en mann midt i livet, ganske tilfreds og jordnær. Han er en god betrakter, og han er en realistisk betrakter. Det er ikke alt som ble slik han hadde håpet, men sluttsummen er at han er godt fornøyd. Tre døtre og en kone han er knyttet til - en felles historie og en felles fremtid. Hva mer kan man ønske seg av livet?

Det er nettopp dette spørsmålet Heidi surrer med. Hun er ikke fornøyd, eller tror i hvert fall at hun ikke er det. Hun er skamløs i sin utroskap, illojal og selvopptatt. Det gjør vondt å lese om Heidi. Hun er så destruktiv og opptatt av nået, uten å se rekkevidden av den hun gjør og ødelegger. Elskeren hennes, Mikkel, fremstår som en konturløs og ensom fyr, som mangler den refleksjonsevnen Vegard har.

Romanen er tung og lese, fordi den trykker på en frykt de fleste av oss bærer. Romanen stiller spørsmål om hva en er i stand til å gjøre, hva vi ikke vet om den vi elsker, og hvilke konsekvenser valgene vi tar får for livet videre. Vegard fremstår som den som i størst grad har tatt de rette valgene, og den som har kommet til en erkjennelse av hva livet er og hva en kan forvente av livet. Forholdet mellom Heidi og Mikkel blir en grell kontrast: Vegard på hytten med tre småpludrende jenter, klassisk musikk på verandaen og et glass med god rødvin. Både hytten, musikken og vinen er ting han har et dypt og meningsfullt forhold til. Heidi, på et fremmed og anonymt hotellrom, flekkete sengetøy, krøllete klær og hele tiden småfull av vin og sprit. Hverken hotellrommet eller alkoholen har noen mening, det hun gjør blir meningsløst og fornedrende.

Dette er en meget god bok, som anbefales! Den er ikke moraliserende, heller dypt deskriptiv. Marstein evner å skrive om hovedpersonene på en måte som gjør at de blir synlige for seg selv, for hverandre og for oss.

God bok!